Fra vittig til stum / From witty to silent

Bo i England, det er vel ikke noe problem! Jeg kan jo engelsk!
Som sagt så gjort.

Vi Nordmenn starter tidlig å lære engelsk på skolen og behersker det engelske språket veldig bra. MEN.....er det egentlig engelsk vi 
lærer? Jeg er nå litt mer usikker på det.
For mange der hjemme kan det høres ut som om jeg har fått en britisk aksent over min engelsk, men her i England får jeg tydelig beskjed om at jeg snakker amerikansk og IKKE engelsk!!
Det er så mange ord vi bruker som ikke er engelsk i det hele tatt og det er utrolig vanskelig å endre til engelske når det først er innlært.
Det er som å lære at man skal sitte med helen pekende nedover når man rir hester. Du må terpe på det tusenvis av ganger og når det først sitter er det nesten umulig å ikke gjøre det.

 Hjemme er jeg stort sett ganske rask med vittigheter eller morsomme kommentarer (jeg tror selv de er morsomme hvert fall) mens her er det helt umulig.
De gangene jeg kjenner at her hadde det vært perfekt med en morsom bemerkning blir jeg helt stum og hjernen fokuserer kun på hvordan jeg skal klare å si det på engelsk.
Det er et under at de jeg snakker med ikke hører hvor høyt hjernen min knaker når det foregår! Jeg detter helt ut av samtalen og blir oppslukt av hvordan jeg skal få til min neste kommentar. Innen jeg er ferdig og tilbake i samtalen er det bare å glemme den morsomheten for da er det et helt annet tema.

Jeg har flere ganger forsøkt å være spontan og direkte oversette. Det funker skikkelig dårlig! Halvveis inn i spøken skjønner du at det høres ut som du er helt på bærtur, forsøker å redde deg inn med å tenke, tenke, tenke. Det er utrolig hvor mange ting du klarer å tenke i sekundet når du er desperat! Når du er ferdig med det du skal si har det bare gått helt skeis og du står der som en idiot. Mottakeren forsøker ikke en gang å le men ser på deg med tomt blikk og lurer nok på hvor merkelig figur denne norsken er!!
For de jeg kjenner her borte er nok ikke nordmenn kjent for å være verken kjappe i kommentarene eller morsomme. Dessverre

 
I motsatt tilfelle er nok ikke jeg heller den som ler av det de sier hvis jeg ikke forstår. Vet ikke hvor ofte jeg er den som står der med tomt blikk og ser ut som ett eneste stort spørsmålstegn. Med påklistra smil og et ”HÆ?”.

 
Jeg har funnet et tv program som for meg er perfekt til å øve på å høre på de ulike dialektene her og forhåpentligvis skjønne litt mer av de etter hvert.
Gogglebox!! Å nei...det uttales ikke slik jeg gjorde de første gangene. Med tv`en et par meter unna og en stor sjanse for at jeg burde vært hos optikeren en tur snur jeg meg til min bedre halvdel og sier at Googlebox er god trening for meg. Han braser ut i latter mens han ser på meg som om jeg er en kattunge. Du vet det blikket man får når man ser søte små kattunger eller valper. Jeg følte det var like før han skulle klappe meg på hodet og klø meg bak øret.

Uansett....dette tv-programmet er som det norske Sofa (tror jeg det heter) der man sitter å ser på at andre ser på tv og kommenterer programmene de ser på. Høres skikkelig spennende ut ikke sant? Her er det mennesker fra over alt med ulike dialekter så det er faktisk hjelp i det. Samtidig får jeg en innføring i hva folk ser på tv her.

 
Jeg og min bedre halvdel har ofte diskusjoner. Ikke i form av krangel, mer diskusjoner rundt politikk, samfunn og lignende. Her kommer jeg helt til kort.
Jeg er vanligvis veldig sta og ganske god til å diskutere og få meningene mine frem.
Når jeg må diskutere på engelsk sier det bare stopp. Spesielt når jeg blir ivrig...da tvinger norsken seg frem og jeg klarer ikke å stokke ordene. Min bedre halvdel er minst like stad og full av meninger som meg så når jeg ikke klarer å få frem alt jeg vil blir jeg bare stum.

 
Det jeg forsøker å få frem er at jeg har ingen problemer med å bli forstått eller å ha en samtale, men klarer jeg egentlig å vise folk hvem jeg egentlig er?
Noen ganger når vi er ute å møter venner bruker jeg mye av tiden på å finne ut av hva jeg skal si og hvordan jeg skal si det i istedenfor å faktisk høre på samtalene og delta avslappet. Dette er bedre nå enn hva det var, men jeg tror nok folk her opplever meg som en helt annen person enn det jeg egentlig er. De som kjenner meg hjemme i Norge vet jo at jeg absolutt ikke er en stille person som sitter til pynt!

 


To live in England...that cant be a problem! I know English. And so i did!
We Norwegians learn English from a young age. BUT.....is it really English that we learn? I`m not so sure about that.
To you back home it probably sound like I’ve got a British accent now, but here in England I don’t speak British at all. I speak American and NOT English!!
It is so many words we use that is not English at all, and it´s very difficult to change these words to the English words.
It´s like learning to point your heel down at all time when you´re riding a horse. You have to do it thousands of times before you do it without thinking about it and when you got it, it is almost impossible to not do it anymore.



In Norway I`m usually quite quick with witty comments (at least I think so my self), but here it is almost impossible.
The times I think that now is a good moment to say something funny I get all quiet and my brain is focusing on how I can manage to say it in English.
It is strange that the one I`m talking to don’t hear my brain making loud noises when this happens. I fall out of the conversation and get completely engrossed with what I want to say. By the time I´m back in the conversation I can forget about my joke cause then it is a completely different subject they are talking about.

Sometimes I´ve tried to be spontaneous and directly translated. That did not work at all! Halfway through the joke I realize that it sounds like I´m far off the planet and tries to get it right by thinking, thinking, thinking. It is amazing how many things you can think of in a second when you´re really desperate!
When you´re done with what you are going to say and you know it didn’t work very well, you´re just standing there like an idiot.
The one you´re talking to isn’t even trying to laugh. He´s just looking at you with an empty look and is probably wondering that this Norwegian is a pretty strange person.
To the ones I know over here Norwegians is not known for having quick comments or being funny. Sorry!



In the opposite case I´m not the one that laughs of what other people say either if I don’t get it. I don’t know how many times I´ve been standing there looking like a big question mark. With a strange smile and a “HUH?”



I have found a tv program that to me is perfect to get used to the different dialects and hopefully it will help me to understand a bit better.
Gogglebox!! And no…..it is not pronounced the way I did the first times. With the tv a couple of meters in front of me and the likelihood that I should have been at the optician I turn around to my better half and say that Googlebox is good to getting use to the dialects.
He just laughs his head off and look at me like I was a kitten. You know the look people get when they see sweet and tiny kittens or puppies. I felt that he almost were about to tap me on my head and scrats me behind my ear.
Anyway….this tv program is like the Norwegian Sofa (I think that´s what it´s called) where you watch other people watch tv programs and commenting on them. Sounds really exciting right? It is people from all over the country with different dialects so it actually helps. And at the same time I see what kind of programs people here watch.



Me and my better half often have discussions. Not arguing but discussions about politics, the community and those kind of things. Here I have no shot.
Usually I´m very stubborn, good at having a discussion and getting my opinions through.
When I have to discus English it just says stop. Spesially when I get eager….then the Norwegian force through and I cant sort my words out. So when I can`t get through what I want I just get silent.



What I am trying to say is that I have no problems with being understood or having a conversation here, but am I showing people who I really am?
Sometimes when we are out with friends I use a lot of my time to figure out what to say or how to say things instead of actually listening to the conversation or to take part in it.
I am doing better now but I think people here can see me as a totally different person than who I am. For they who know me back home in Norway know that I´m not a quiet person who just sit there!